En viktig stemme i kampen for en sunn mental helse

Som lærer i videregående i snart 30 år, hvorav jeg for det meste også har vært kontaktlærer, har jeg etter hvert blitt kjent med mange unge mennesker. Tilsynelatende ser det ut til at de fleste har en mental helse som fungerer godt, uten andre utfordringer enn det som anses å være «normalt» for de fleste i aldersgruppen 15-19 år. Akkurat slik som jeg antar lærerne til Tommy på videregående hadde inntrykk av når det gjaldt ham.

Som en god klassevenninne gjennom disse tre årene, tenkte jeg i hvert fall ikke noe annet: Tommy var morsom, sjarmerende, snill, intelligent og med sine meningers mot- noe han ofte fremmet i klassediskusjoner. At han skulle få så store psykiske problemer noen år senere, kom derfor som et sjokk. Desto mer gledelig er det derfor at Tommy, ved hjelp av sin største støttespiller, Hanne, og andre gode hjelpere, har klart å lage en forestilling som med enkle, men svært effektfulle virkemidler, gir et sterkt innblikk i Tommy og Hannes liv preget av store psykiske utfordringer: Tommy, med sitt indre kaotiske univers, og Hanne som pårørende. Hvilken lærdom kan man så hente av deres historie?

Min erfaring er at alle, i større eller mindre grad, kan rammes av psykisk uhelse. Årsakene er mange og sammensatte, og hvorvidt man trenger behandling eller ikke, avhenger selvsagt av hvor omfattende den enkeltes psykiske uhelse er. At det uansett er noe som preger livet til mange, hersker det bred enighet om, noe også de nye læreplanene som blir brukt i skolen i dag gjenspeiler: «Livsmestring» er blant annet et eget kompetansemål i disse. Men en ting er at dette har blitt et eget tema i læreplanene i norsk skole, noe annet er hvilke holdninger og kunnskap om psykisk uhelse foreldre og besteforeldre til ungdommer som sliter sitter inne med. Jeg møter ofte foreldre som ikke vil innse at barna deres har psykiske utfordringer, og noen uttrykker til og med stor skepsis til at barna trenger hjelp av profesjonelle. Det er derfor fortsatt en del stigma rundt dette temaet.

Jeg mener at teorien og tekstene om psykisk uhelse som elever og lærere jobber med i skolen, trenger et supplement i form av «ekte» stemmer basert på egne opplevelser. Tommy og Hannes historie er derfor, slik jeg ser det, et særdeles godt bidrag for å øke forståelsen rundt dette temaet, både for elever og lærere på den videregående skole, i tillegg til møter for foreldre til barn på barne,-ungdoms,- og videregående skole, men også for besteforeldre på eksempelvis seniorkvelder som holdes rundt omkring i landet. I beste fall kan en bedre innsikt i temaet føre til at man selv kan se tegn på at noe ikke stemmer og oppsøke hjelp på et tidlig stadium, eller at man som pårørende eller venn gjør det. Videre at man har et enda bedre statlig hjelpeapparat som kan gi den syke den riktigste formen for behandling, og da gjerne i form av tilbud om spesielt tilpasset aktivitet og sosial omsorg.

Det var forferdelig tøft å høre om hva Tommy og Hanne har gått igjennom, og at de på mange måter har stått alene i arbeidet om å finne ut hvordan Tommy på best mulig måte kan bli en permanent velfungerende utgave av seg selv, uten at de kaotiske tankene tar styringen over livet deres. Jeg håper og tror at denne forestillingen bare var begynnelsen på noe som vil gi mange et håp om at det er mye man kan gjøre for å få hjelp når tankene blir for voldsomme for en selv. Det at de nå gir en stemme til alle de som ikke klarer det samme, kommer til å utgjøre store forskjeller for disse. Likeledes de mange gode tipsene som deles ut til både venner og pårørende til en som har «mistet» stemmen.

Camilla Skarestad

Lektor med tilleggsutdanning i fagene norsk og fransk

Studerte ved UiO og NTNU (1991-1997)

Hovedfag nordisk – masteroppgave levert inn i 1996

Ped.sem våren 1997

Jobbet som lærer siden 1994 ( fra og med 1997 som lektor), først ved Kristen videregående i Trondheim (KVT), deretter på Oslo Private Gymnasium (OPG) fra og med 1998 til d.d.